Hva om VM ikke handler om fotball?

Fotball er egentlig ganske kjedelig.

Ja, du leste riktig. Fra noen som ser mye fotball!

I løpet av 90 minutter kan det skje overraskende lite. To lag sparker en ball frem og tilbake. Mye av spillet foregår på midtbanen. Noen kamper ender 0–0. Hvis du ser på feil lag, kan det føles som å se maling tørke.

Likevel samler fotball milliarder av mennesker foran TV-skjermer verden over.

Hvorfor?

Fordi VM egentlig ikke handler om fotball.

Det handler om noe vi mennesker kanskje lengter etter mer enn noe annet:

Tilhørighet.

Hvorfor er tilhørighet så viktig?

Mennesket er et flokkdyr.

I tusenvis av år har vår overlevelse vært avhengig av å høre til en gruppe. De som ble stående alene, hadde dårligere sjanser for å klare seg. Derfor er behovet for fellesskap fortsatt dypt forankret i oss.

I dagens samfunn konkurrerer vi nesten overalt.

På jobb.

På sosiale medier.

På trening.

På skolen.

Til og med fritiden vår har blitt noe vi skal prestere i.

Vi sammenligner oss med andre hele tiden.

Hvor mye vi tjener.

Hvordan vi ser ut.

Hvor mange følgere vi har.

Hvor langt vi løper.

Hvilke ferier vi drar på.

Resultatet er at mange føler seg mer alene enn noen gang, selv om vi aldri har vært mer koblet sammen digitalt.

Kanskje er det derfor fotball betyr så mye.

Ikke fordi sporten i seg selv er så fantastisk.

Men fordi den gir oss noe vi savner.

Et sted å høre til.

På stadion er vi plutselig like

Noe av det vakreste med fotball er hva som skjer når vi tar på oss den samme drakten.

Plutselig spiller det mindre rolle hvem du er.

Direktøren står ved siden av lærlingen.

Advokaten står ved siden av elektrikeren.

Professoren står ved siden av han som akkurat mistet jobben.

Alle synger den samme sangen.

Alle håper på det samme.

Alle jubler for det samme.

Og alle er enige om to ting:

Motstanderen er håpløs.

Og dommeren dømmer Helt feil.

I en verden som stadig blir mer polarisert, er det faktisk ganske bemerkelsesverdig.

For noen timer får vi lov til å være en del av noe større enn oss selv.

Derfor er idrett så viktig

Gjennom arbeidet mitt som mentaltrener møter jeg mange mennesker som føler seg alene.

Ikke nødvendigvis fysisk alene.

Men sosialt alene.

De har kolleger.

Venner.

Familie.

Likevel mangler de følelsen av å være en del av et fellesskap.

Idretten har lenge vært en av de sterkeste arenaene vi har for å skape nettopp dette.

Her er kvinner ofte flinke til å bygge relasjoner og fellesskap. Samtidig ser vi at mange menn finner tilhørighet gjennom aktivitet, lagidrett og supporterfellesskap.

Fotballklubben blir mer enn en klubb.

Den blir et sosialt anker.

Et sted der man blir sett.

Et sted der man hører hjemme.

Et sted der man kan være seg selv.

Når vi snakker om psykisk helse, ensomhet og utenforskap, snakker vi ofte om behandling.

Kanskje burde vi også snakke mer om fellesskap.

For mennesker trenger ikke bare hjelp når de faller.

De trenger steder å høre til før de faller.

Mine største minner handler ikke om fotball

Når jeg ser tilbake på livet mitt, handler mange av de sterkeste minnene om fotball.

Ikke nødvendigvis om kampene.

Men om menneskene.

Om følelsene.

Om øyeblikkene.

Jeg husker kamper jeg spilte selv.

Lukten av gress.

Nervene før avspark.

Følelsen av å score.

Følelsen av å tape.

Men jeg husker også tribunene.

Samtalene.

Stemningen.

Menneskene rundt meg.

For det er sjelden selve fotballen vi husker.

Vi husker hvem vi delte den med.

Kvelden Norge slo Brasil

Et av mine sterkeste minner er fra den legendariske VM-kampen da Norge slo Brasil.

Jeg husker den fortsatt som om det var i går.

Mamma var på selve kampen i Marseille gjennom en Topp selger tur med jobben

Jeg og pappa satt hjemme foran TV-en.

Sommerluften var varm.

Grillen sto på.

Så skjedde noe som kanskje sier mer om Norge den gangen enn selve kampen.

Naboen og kona kom innom.

Ikke fordi de hadde avtalt det.

Ikke fordi de hadde sendt melding først.

De kom fordi de kjente lukten av grillmat.

De hadde med egne grillpølser.

Så satte vi oss sammen.

Pratet.

Lo.

Ventet på kampstart.

Da straffesparket kom mot slutten av kampen, holdt vi nesten pusten.

Så scoret Norge.

Og i løpet av et sekund var alle voksne mennesker forvandlet til barn.

Vi hoppet opp på salongbordet.

Klemte hverandre.

Ropte.

Lo.

Jublet.

Ikke fordi vi kjente spillerne.

Ikke fordi vi hadde gjort noe selv.

Men fordi vi opplevde noe sammen.

Det var ekte glede.

Ekte fellesskap.

Ekte tilhørighet.

Da vi kjente naboene

Kanskje er det dette jeg savner mest.

Ikke bare fotballen.

Men tiden rundt den.

Tiden da vi kjente naboene.

Tiden da folk stakk innom uten å sende melding først.

Tiden da vi satt ute på sommerkvelder og snakket sammen.

Tiden da fellesskapet ikke måtte planlegges i en kalender flere uker i forveien.

Selvfølgelig romantiserer jeg litt.

Ikke alt var bedre før.

Men noe var annerledes.

Vi var mer sammen.

Vi delte flere øyeblikk.

Vi levde mindre gjennom skjermer.

Og mer gjennom mennesker.

Derfor trenger Norge et VM

Noen vil si at fotball bare er underholdning.

At det finnes viktigere ting.

Og det gjør det.

Men kanskje undervurderer vi hvilken rolle store idrettsøyeblikk spiller i samfunnet.

For når Norge kvalifiserer seg til VM, skjer det noe.

Plutselig snakker mennesker sammen som ellers aldri ville gjort det.

Kollegaer samles rundt kaffemaskinen.

Familier møtes foran TV-en.

Venner sender meldinger.

Fremmede snakker sammen på toget.

Vi får felles referanser.

Felles historier.

Felles minner.

I en tid der mye trekker oss fra hverandre, finnes det fortsatt noen få ting som trekker oss sammen.

VM er en av dem.

Når hele landet holder med det samme laget

Det fine med landslaget er at klubbtilhørigheten får hvile litt.

Til daglig er vi Liverpool-supportere.

Manchester United-supportere.

Arsenal-supportere.

Milan-supportere.

Eller supportere av helt andre lag.

Vi diskuterer.

Krangler.

Erter hverandre.

Men når Norge spiller, skjer det noe spesielt.

Da er vi plutselig på samme lag.

Da spiller det ingen rolle hvilken klubbdrakt som ligger i skapet.

Da er det én drakt som gjelder.

Den røde med det norske flagget på brystet.

Da kjenner vi på noe som er sjeldnere enn før.

Nasjonal stolthet.

Ikke den typen som handler om å være bedre enn andre.

Men den typen som handler om å være en del av noe.

Etter en krevende vinter

For mange har det siste året vært preget av uro.

Politiske konflikter.

Økonomiske bekymringer.

Kriger.

Polarisering.

Kommentarfelt som minner mer om slagmarker enn samtaler.

Mange har kjent på frustrasjon.

Mange har kjent på avstand.

Kanskje har noen til og med kjent at det har vært litt vanskelig å være stolt av landet sitt.

Derfor gleder jeg meg til VM.

Ikke først og fremst på grunn av fotballen.

Men på grunn av følelsen.

Følelsen av å stå sammen.

Følelsen av å håpe sammen.

Følelsen av å juble sammen.

Men klarer vi det?

Det store spørsmålet er kanskje ikke hvordan Norge gjør det i VM.

Det store spørsmålet er om vi fortsatt er i stand til å samles.

Om vi fortsatt klarer å legge bort forskjellene våre for en stund.

Om vi fortsatt klarer å kjenne på fellesskapet.

Eller om vi har blitt så opptatt av oss selv at vi har glemt verdien av «oss».

For til syvende og sist handler ikke VM om fotball.

Det handler ikke om taktikk.

Ikke om formasjoner.

Ikke om hvem som starter på topp.

Det handler om mennesker.

Om minner.

Om identitet.

Om fellesskap.

Om tilhørighet.

Kanskje er det nettopp derfor vi bryr oss så mye.

For når dommeren blåser i gang kampen, er det ikke bare elleve spillere som løper ut på banen.

Det er et helt land som får muligheten til å kjenne på noe vi lengter etter hver eneste dag:

Å høre til.

Om forfatteren:Petter Fjellheim er mentaltrener og foredragsholder. Han arbeider med motivasjon, psykologi, kommunikasjon og personlig utvikling for enkeltpersoner, lag og organisasjoner. Gjennom sitt arbeid utforsker han hvordan fellesskap, tilhørighet og mening påvirker menneskers prestasjoner og livskvalitet.